Likestilling begynner med å ta forskjellene på alvor

Takk.

Takk til alle kvinnene før meg som kjempet frem rettigheter jeg i dag tar for gitt. Takk til dere som sto i stormen, som løftet stemmene deres når det kostet – og som gjorde det mulig for meg å leve et friere liv.

Men selv om mye er vunnet, er kampen langt fra over. I dag er utfordringen ikke først og fremst å bli sett som likeverdige. Den er å bli sett som ulike – og like mye verdt.

Kvinner er ikke små menn

Vi må tørre å si det høyt: kvinner og menn er ikke like. Det handler ikke om evne eller verdi, men om biologi og virkelighet.

Kvinners kropper lever i sykluser. Vi menstruerer, bærer frem barn, føder, ammer og har en biologisk tilknytning til barna våre som er annerledes enn den en far opplever. Mange kvinner tar fortsatt hovedansvaret for hjemmet og for aldrende foreldre. Og når overgangsalderen kommer, står vi igjen overfor utfordringer menn aldri møter.

Likevel er arbeidslivet bygget på mannens rytme. Det forventer stabil energi, jevn prestasjon og en forutsigbar hverdag. Det tar sjelden høyde for graviditet, hormonsvingninger, omsorgsansvar eller biologiske realiteter. Resultatet er at mange kvinner må presse kroppen for å passe inn.

Når kroppen sier stopp

Jeg vet hvor høyt det kan koste. Jeg gjorde som jeg «skulle»: tok en kort kontorfaglig utdannelse, fikk 100 % jobb, ble mamma til tre barn. Jeg fortsatte å prestere selv om kroppen ropte varsko. Migrenen ble verre, muskelsmertene kom, mageproblemene fulgte. Jeg skrudde av min indre stemme og presset meg videre.

Til det sa stopp. Til diagnosen ME tvang meg til å lytte.

Dette er ikke et unikt tilfelle. Mange kvinner opplever at de må overkjøre kroppens behov for å leve opp til forventningene. Mange blir syke lenge før noen stopper opp og spør om det egentlig er samfunnet som må tilpasse seg mennesket – og ikke omvendt.

Det handler også om individet

Men dette handler ikke bare om kvinner og menn. Det handler også om at vi mennesker er forskjellige.

Noen har kapasitet til å stå i fullt arbeid, lederroller, familieliv og fritid – og trives med det. Andre trenger mer hvile, fleksibilitet og en annen rytme for å fungere. Likevel snakker vi altfor ofte om at det er individet som må tilpasse seg systemet, i stedet for å tilpasse systemet til menneskene det skal tjene.

Vi hører stadig at kvinner må sikre sin egen økonomi, jobbe fullt og tenke pensjon – og det er sant. Men det er bare halve bildet. Den andre halvdelen handler om at samfunnet må legge til rette for at det faktisk er mulig å bidra uten å ødelegge seg selv.

Økonomisk bærekraft krever menneskelig bærekraft

Ofte møter vi argumentet om at «vi må jobbe mer og lengre» fordi det blir flere eldre og færre i arbeid. Det er riktig – men det er også et argument for akkurat det jeg skriver her.

Hvis målet er at folk skal stå i jobb lenger, må vi gjøre det mulig for dem å holde ut over tid. Det nytter ikke å kreve mer arbeidskraft hvis systemet samtidig skyver folk ut av arbeidslivet lenge før pensjonsalderen. I dag koster uføretrygd, sykefravær og tidlig frafall samfunnet enorme summer – utgifter som kunne vært redusert hvis arbeidslivet tok bedre hensyn til helse, biologi og individuelle forskjeller.

Fleksibilitet, tilrettelegging og respekt for ulike livsfaser er ikke luksus. Det er en investering i produktivitet, verdiskaping og samfunnsøkonomi. Et arbeidsliv som gir rom for variasjon vil ikke føre til mindre arbeidskraft – tvert imot. Det vil få flere inn i jobb, holde flere i arbeid lenger og redusere kostnadene ved at mennesker blir syke eller faller ut.

Et arbeidsliv for alle

De fleste av oss vil jobbe. Vi ønsker å bidra, føle oss nyttige, mestre og være en del av fellesskapet. Men for at det skal være bærekraftig, må arbeidslivet ta hensyn til virkeligheten – ikke bare idealet.

Det betyr et arbeidsliv som anerkjenner biologiske forskjeller. Som gir rom for sykluser, livsfaser og omsorgsansvar. Som tilbyr fleksibilitet uten at det går på bekostning av verdighet, karriere eller økonomi. Og som ser individet bak stillingstittelen.

Likestilling handler ikke om å gjøre kvinner mer som menn. Det handler om å gi både kvinner og menn muligheten til å bidra ut fra sine forutsetninger.

Likestilling 2.0

Likestillingskampen har alltid vært en kamp for rettferdighet. Før handlet det om stemmerett, utdanning og økonomisk frihet. Nå handler den også om å skape et system som tar høyde for forskjeller – biologiske, emosjonelle og individuelle – og som ser verdien i dem.

Når vi våger å ta både likhetene og ulikhetene på alvor, kan vi bygge et samfunn der alle kan bidra – uten å gå på kompromiss med helsen. Et samfunn som ser mennesket bak rollen, rytmen bak prestasjonen og livet bak statistikken.

Først da kan vi snakke om ekte likestilling.