Identitet

Hvem er du?
Er du den du utgir deg for å være? Er du autentisk? Er du egentlig deg selv?

Slik lærer vi å bli noen andre
Helt fra vi er født, blir vi lært opp til hva som er rett og galt, hva som er upassende, at det er viktig å si takk og at vi må oppføre oss pent.

På skolen lærte vi å stille opp i to rekker, ikke snakke før vi hadde rukket opp hånda og være stille. Var vi urolige ble vi sendt på gangen, og etter hvert fikk vi karakterer. Var det mindre enn Godt, ble det nok påpekt hjemme.

Så ble vi voksne og fikk oss jobb. Nå var det arbeidsplassens regler som skulle følges. Hvis ikke, kunne du risikere å miste jobben. Og den måtte du jo ha. Du som hadde kjøpt leilighet eller hus.

Og før du vet ordet av det, har du fått deg hus, stasjonsvogn, unger og bikkje. Og lever det perfekte A4-livet. I en sofa fra Ikea.

Jeg mistet meg selv uten å merke det
Jeg mistet meg selv ganske tidlig i den løypa. Men det skjedde så umerkbart og stille, at jeg ikke oppdaget det ikke skikkelig før jeg var over middagshøyden.

Eller rettere sagt, jeg merket det jo helt fra jeg startet i arbeidslivet og samtidig ble mamma. At jeg ikke hadde den energien som krevdes for å opprettholde et bærekraftig meg. Jeg fikk jo kroppslige tegn underveis. Men jeg tenkte aldri på at det var kroppen som snakket til meg.

Jeg fikk gjennomsnittlig migrene to av fire helger i måneden. Da når jeg skulle kose meg med ungene, etter å ha gjort husarbeid for det hadde jeg jo ikke ork til i ukedagene. Da hadde jeg nok med å få ungene til å gjøre lekser. Det begynte ofte ikke før lørdagen, og det varte ut mandagen. Så det endte ofte med at jeg verken fikk kvalitetstid med ungene eller gjort nødvendig husarbeid.

På mandagen var det å komme seg på jobb selv om migrenen hang i. Blek om nebbet, hengende øyelokk og en munn som ikke orket å smile. For jeg ville ikke bli stempla som en med mandagssyken. Du vet de som tar den så kraftig ut i helga at de ikke klarer å gå på jobb på mandagen....

Jeg fikk migrene av å trene, gå tur, når jeg hadde luket i hagen, når vi reiste på helgetur eller ferie og selvfølgelig også når jeg drakk alkohol. Det blir bedre når du kommer i overgangsalderen, sa mamma. Det ble hun. Men ikke jeg.

Milde former for utmattelse viste seg tidlig. Jeg måtte avlyse invitasjoner for jeg hadde ikke kreftene til å gå. Jeg kunne få elveblest når jeg dusja, og jeg så gravid ut når jeg hadde spist noe jeg ikke tålte. Kroppen ga tydelige beskjeder om at «du gjør for mye». Men jeg tenkte ikke i de baner. I stedet for, så følte jeg meg svak, som ikke tålte noen ting. Alle andre klarer jo.

Hvem er jeg egentlig?
Jeg er sterk, som har stått i mange helseutfordringer i mange, mange år. Den erkjennelsen ønsker jeg å gi meg selv. Rett og slett et klapp på skulderen der altså.

Så elsker jeg å tutle på med akkurat det som faller meg inn. Jeg lever i nået. Jeg hopper ofte fra tanke til tanke, og det ene leder meg videre til det neste. Derfor kan nok innleggene mine og bloggpostene oppleves litt slik. Det ene fører meg til det andre.

Men det handler ofte om det å sette ord på ting jeg interesserer meg for eller føler på et gitt tidspunkt. Og jeg strever ofte med å skrive, for det jeg formidler må være autentisk for meg. Jeg orker ikke skrive noe som ikke er sant for meg. Det er mindre viktig for meg at jeg skriver bra og at det skal være perfekt, enn at det er noe som kommer fra hjertet.

Jeg elsker å ha kontakt med flokken min, barn og barnebarn. Jeg elsker å reise, dra på konsert og være på farten. Selv om alt dette begrenser seg veldig nå. Men det er meg.

Jeg har sterke grenser, det har jeg lært etter lang tids sykdom. Jeg beskytter energien min, mer enn noe annet tror jeg. Balanse er også viktig for meg, uansett.

Og jeg har lyst å nå ut til folk med det jeg har på hjertet. For jeg har lyst å skape litt bevegelse, engasjement og kanskje hjelpe andre til å bevege seg mot det som er rett for dem.

Så hvem er du?
Hvem er du, innerst inne? Når ingen ser deg? Gjør du det som gir deg glede? Eller kaver du rundt i hamsterhjulet? Lytter du til kroppen når den forsøker å fortelle deg ting? Jeg håper du tar deg tid til å reflektere litt rundt dette.

Identitet handler kanskje mindre om hvem vi prøver å bli –

og mer om hvem vi måtte slutte å være for å passe inn